 |
| O.G-Ill |
DEL 7
FLY
Fly, fly.
La skyene seile.
Legg deg i graset og se.
Fuglene flyr til et varmere land.
Vi bor i avgrunnen, langt mot nord,
Og rekker våre hender til avskjed.
Fokuset sirkler om barnet,
Og himmelen.
Alt løser seg opp i ordet
Som forkynner fred.
Vi flyr med vinden.
Strømmen tar oss
Og bærer vårt innerste
Mot en dypere forståelse av livet
Som en åndelig far og mor.
LUFT
Det ligger i luften,
Det drypper fra trærne.
Byene tømmes.
De reiser sin vei.
De åler mot syd
Til en hyttedrøm.
De kjenner varmen,
Men snart flyr de hjem.
Det speiler i luften,
En sol og en måne.
Fuglene kvitrer
Og vinker farvel.
Vi sitter i luften
Og danser med tærne.
Vi er som en blomst
På en rund karusell.
BITENE
Vi samler bitene
Og limer sammen.
Vi pusler brikker
Til et bilde som lyser.
Vi formes og vokser.
Vi begjærer den ene,
Og er sårbare.
Ord kan velte våre veier.
Strenge, milde lepper
Gir seg selv.
Jeg er bedøvet, sommeråpen
Som en sol, et løfte
Om å gi og ta,
Plukke roser i Edens hage,
Kjenne pusten av kjærlighet.
HVITE SVANER
Overalt lyser det
Hvite svaner.
Ansikter lyser
Og hvitmalte hus.
De hvitmalte kirker
Står kranset – og lyser.
Det er mai, og vårslepp,
Og geitene danser.
Hvite fugler
Fra hav til hei.
Blomstene våkner
Og lauvtrærne klapper.
Det er tid til å synge
Med hjerte og sinn.
La barna få leve
Og lyse i hundre år.
DRØM
Drømmende natt.
Kvinner legger seg under solen
Og bader. De kommer med en myk pust
Og berører mitt hjerte.
Kvinner går rytmisk
Og svaier med kjolen.
De stråler som månen, en stjerne, en sol.
De danser, og latteren bærer drømmen.
Snart er de dypt i mitt innerste rom.
Søvnen kommer, og natten er lang.
Månen synker, og forteller om tiden.
Det brenner en ild, før leppene stivner.
Kvinner taler som engler fra Gud,
Og lyser fred over jord.
ØY
Ved Helgelandskysten er et naust
Og en gammel kirke.
Husene fra 1700-tallet gjør nytte for seg,
Og åsene kommer tilbake.
Fuglevokteren ser fremtid i været,
Og ønsker nye velkommen.
Ørn, oter og mink er en fare,
Og husdyra må ikke gå for nær.
Ærfuglen kommer i mai.
Og det er ganske fint der ute.
Fra Hysværet til Vega går en båt i blant.
Jeg kjenner leia, og smiler.
På Båtneset bor Farmor,
Men slekta er her –
Spredd som øyer i havet.
Kysten krever sin kvinne og mann.
De unge følger de gamle til graven.
Slik bodde de før.
I dag er det stilt.
Øylandet smiler til alle.
Handelssted og fiskemottak.
Alt er nedlagt. Et minne.
Fra øy til øy kan vi følge spor.
Her er ingen igjen. Bare vind og vær
Kan favne et postkort til plassen.
SLEKT
Et sprikende tre,
Greiner i øst og vest.
I nord og sør går en rute.
Kanskje slekten er delt?
Det er en bragd å finne sitt opphav.
Å styre seg selv i livet
Er en vanskelig grammatikk.
Men røttene forteller om navnet
Og salmen de sang.
LATTER
Verden ler av undertrykkelse, vold.
De roper i overmot, og brekker seg
Av sterk vin og oppskrudde danseføtter.
Latter fra hustakene, gatehjørnene,
Langs veiene – langt inn i natten,
Der ingen måne lyser,
Ingen stjerner, ingen hellig fred.
Grå skyer seiler over hustakene.
Jeg hører latter og bremselyd av en bil.
Flokken beveger seg, og kommer som en svart sky
Inn på torget, der musikken koker.
Latteren overdøver sangen
Fra de som beundret galskapen, som vekker
Blind vold i gatene, slosskamp og knust glass.
Visdommen er langt fra deres hjerte.
LYS
Lys fra bygningene.
I begynnelsen var alt lys.
Det uferdige er ferdig,
Og vi kan flytte inn.
Adressen er skrevet i gull.
Navnet lyser.
Tilbake til virkeligheten.
Her stråler et lys av monumenter,
Søyler, rekk verk som skinner
Rundt et blomsterbed, en hage
Hvor alle møtes.
Vi deler kjærlighet på veien
Og lyser for hverandre,
Åpner dører og heiser flagg.
Vi løfter barnet høyt,
Så alle kan se at vi elsker
Navnet som lyser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar