KUNSTPOESI, FEBERDIKT av Sigve Lauvaas *Side 31-40 (Bok 8-2010)

Munch-ill

Side 31-40

DEN ENESTE

Er du den eneste som kommer tilbake

Og viser åpent hvem du er?

Den eneste på hele jorden er du,

Mitt barn.

Selv om døden skiller den du elsker,

Er den eneste igjen

Som sol og liv og vår i alt.

Og røttene skal aldri tørres ut,

Og vatnet er så dypt

Som visdommen til Salomo.

Den eneste skal se en evig vår.

Og kjærlighetens blomst skal sette frø

I alle land, og spire opp som gras og klokkelyng.

Og barnet mitt skal se

Jerusalem.

ANSIKT

Mange lys i verdens folkehav

Er koblet til.

Vi ser i mørket lys,

Og lyset har et ansikt i vårt speil.

Vi er der vi kan se og høre til.

De skriftlærde har andre bud, og rir i fart.

Men bjørnen sover trygt. Og ulven ler

I kanten av et stup.

Vi vender blikket mot en evig stjerne.

Og øyet åpner seg for lys.

Vi holder ut - fordi vi ser et ansikt

Som gir håp.

Mitt liv er barnet som ble født.

Og språket åpner døren til mitt indre.

Og kraften i din hånd gjør sjelen varm,

Så jeg kan gå igjennom alt -

Til tiden renner ut,

Og jeg kan se.

*32 

ORD

Hun skrev sitt liv,

Og han skrev –

Ord er brød.

Og alt som skulle sies

Kom for dagen

Etter sengetid –

Når alle sov.

Et ord om liv ble til en bok.

Og flere skrev en hilsen og sitt navn

I tid og rom.

Av ord ble verden skapt,

Av ord ble ånden åpenbart.

Og ord ble lys

Som åpnet mørket.

Ord er tiden i vårt språk,

Som blod og vann.

STJERNE

En stjerne dør. Vi trenger salt.

En morgen drar vi ut.

Og alle får et syn av lys.

Til mat er kunst et fattig språk

Som tærer tid.

Men over oss er stjernen klar,

Og føder liv.

ERINDRING

Før huset er vasket og gjelden betalt

Er historien malt i vårt liv.

Erindring er språket fra fødsel til grav.

Vi er bundet til tid og rom.

Og før vi har lagt våre årer inn

Går båten mot land.

Vi har lengsel i blodet å høre til

Og se stjernen over Betlehem.

*33 

HØYT OPPE

Hva måler vi fra stupet

I Himalaya?

Er det fjellet som er for høyt

Når vi ikke våger å gå ned?

Hvem trøster den som faller,

Og betror seg,

Når alt er forbi?

Intet er så lett som et stup

Som er målt med vann.

Høyt oppe kan vi se

Den nye fødsel.

Vår sjel kan høre fløytetoner

I nattens rom av stjerner,

Og fjellet revner.

Det er påskemorgen.

HJEM

En tidlig morgen vil alle ha et hjem.

Under sitt eget flagg vil vi feire.

Makelig legger vi oss,

Og jorden gror til.

Hva gagner et menneskeverk

Når blomsten visner,

Og bygningene legges i grus?

Rik er mannen som ødsler kjærtegn

Og står tidlig opp.

Og drømmen i oss vokser

Så lenge det er dag, og korn i verden.

Visdommen bærer vårt liv,

Som en gave fra Gud,

Til et nytt hjem.

HÅP

Ordet håp åpner livets port. Og vi kan se oss selv,

I lys av skapelsen, som unike barn – født til kjærlighet.

*34

SOLSTREIF

Da vinteren reiste

Kom snøklokke og hestehov

På gammel kjerrevei.

I solstreif drømmer alle

Om hvitveis

Og tidlig vår.

En pilegrim har målet klart:

Å finne kilden til en elv,

En port til nye rom.

LENGSEL

Fjellet er lengsel, og utsikten

Som åpner sjel og sinn.

En skog har bølgeslag og mystikk,

Og ånd som bærer lengsel

Som et barn.

Alle våre reiser er flukt og ønsker, speil,

Som vinger for en fugl,

Som solstreif gjennom vind.

Fjellet er vår sang om fred,

Som holder oss til denne jord

Med vaktsomt blikk -

Som stjernene.

Vi lengter å se liv i tankehav,

En åpen dør til visdommen,

Som gir oss svar på løftene og evighet.

Vi lengter etter lys av lys

I nye landskap ved en hellig elv,

Og elskede i klokkelyng

Som former våre liv.

Og sjelen roper til mine søsken,

Og deler brød i alle land,

Og møtes gråtende - til et kyss.

*35 

NOEN

Noen kommer hjem.

Vi er fem ved samme bål.

Der ute holder andre fest

Og drømmer under himmeltak.

Båten lekker dag for dag

Og håpet slynger seg til oss.

Noen sover i sin seng,

Og bølger slår not land.

Noen er i gledens hus,

Mens andre går med brukket stav

Før redningen i kjærlighet.

Velsignet er den minste fugl,

Velsignet er Amerika -

Med korn og gull,

Og frihet til å se i stjernehav.

Noen får en vår igjen.

Andre dør i krig.

Engler følger våre spor.

En drøm blir født.

Vi rekker våre hender ut,

Så blir det fred på jord.

LIVET

Stille lever jeg utenfor mitt hus

Mens mennesker kretser om min dør.

Blomster slår sine kroner ut

Mens jeg er døv.

Livets bølger slår, og klokkene i Notre-Dame

Gjør ingen stans.

Jeg ser meg selv ved fjellets fot,

Men rekker ikke opp.

Den gode vin er min når alt er slutt.

Og venner kommer, venner går,

Budskapet er åpenhet, og skjønnhet i en orkidé.

Men jeg er blind.

*36

OLE BULL

Jeg var ikke Ole Bull

I nærheten.

Jeg var ikke født.

Og alle strenger fant jeg

I naturen.

Opp fra dal

En mektig elv.

Så foss i bekk, og musikk

I våre egne bein.

Litt akustikk fra trær

Og kløft og rom.

Gjenklang fødes

I hver streng.

Vårt hjerte åpner dører

Til stjerner, måne

Med en hatt,

Og nordlys, katedral.

Syng med, syng alt,

Og la de unge danse

Med strengespill.

Og Ole Bull er med

Som gjest.

Så blir det stille,

Og vannet er klart

Som speil.

Vi sovner med

Vår egen streng

I stillhet.

Musikken løfter oss

I drømmer, dikt og sang.

Livet føles rikt og lett

I naturens brus

Med Ole Bull.

Som troll i ord

Tar han oss med

På vidder, over alt -

Til kjærlighet og lykkespill

I Tyrifjord.

*37

STEINHUS

Steinhus i ørkensand.

Hvor kommer steinen fra?

Hvem føder uten stjerner?

Jeg bor ikke her,

Men er på gjennomreise,

Og roper etter vann.

Mine trofaste hender graver

For å skape ly for natten.

Kanskje får jeg se en dag med lys

Som fører meg til kilden – snart?

Og ingen veier fører ut.

Kompasset er blitt knust.

Men gleden over å finne frem

Gjør reisen til en begjærlig drøm.

En morgen ser jeg fjell

Og vet at solen stråler strekker seg

Og tar meg med før alt er slutt.

Og mine barn har ventet lenge nå.

Jeg går i fjell, på gamle stier,

Over ur og ørkensand, til stillheten,

En hellig, avkledd, by.

KOM DU?

Kommer du med din hånd,

Med de sarte blomster,

Og øyner som lyser i natten?

Kommer du med ditt legeme

Og vender død til liv?

Som vår i hjertet åpner du døren

For en speider, og flyr bort.

Kommer du? - så gir jeg aldri bud om noe mer.

Du kommer som en ønsket blomst,

Et brudeslør, en drøm, og stryker ømt.

Og jeg ser din skjønne fiolin. -

Så gavmild jord har ingen sett.

*38

SØK

Hvor begynner natten, der alt er lys?

Hvor begynner gravene, der ingen graver er?

I minne skal vi alle dø.

Søk først å finne fram.

Naturen taler hjertespråk.

Av ordet kommer visdom, lys,

Som fører livet på en vei.

Og tiden ruller som en strek,

Som nøstegarn i vind og bølgedal,

Til ingen er igjen

Nakne.

Søk etter veiene, søk grensene på høye fjell.

Gå dypt i vann.

Der ligger alltid noen med en lengsel, tørst

Og venter å få treffe deg.

POETEN

Ingen bærer håpet ut

Som en poet, en tiggermunk,

Et ord med vinger, tegn av lys

Som svever på et himmeltak.

Poeten måler ingen mer

Enn sine egne dikt,

Og legger dem i skuffer, skap,

Og puster ut.

En nøkkel til det inste rom

Gjør sjelen glad.

Her møter vi en skjelven mann

Som tygger drøv av ord,

Som brød og vann.

Heis flagg. Poeten dør i dag,

Men våkner opp sengetid

Og lufter sine trette ben

Og skriver litt. Et ord skal aldri dø,

Ditt eget navn.

*39 

TROMMER

Jeg hører trommer. Ta deg fri

Og hør når trommene kommer

Til Haukeli. På ski

Vil alle gå i kveld. Jeg legger meg

Og hører flaggermus.

Nå har de våknet opp. Ja vel.

Det er vår igjen.

Trommer i et tre. Se opp,

En fløytetone i en furu. Takk.

I hele verden har vi trommer

Mellom folk, og øresus, og foss

Som trommer ned

Og reiser seg ved neste flom.

Et mektig tre av vann, fontene,

Søyler over alle hus. Jeg legger meg

Og hører regnet trommer.

Jeg er våken nå

Og hører noen banker på.

Det er visst nattens trommelek

Å vekke folk or drøm.

Jeg undrer meg, og hører

Tromming over alt.

Så sovner jeg.

LANDSKAP

I dette landskapet er jeg født,

Og jeg er våken til å se

Når våren kommer. Glade barn

Fortryller verden med sin dans.

Og en nysgjerrigper

Forteller om forlis og oljesøl.

En gassballong går opp.

Og solen stiger. Det er varmt

I vannet. Fisken koker i et kar,

Og snart så kommer gjestene.

Med huset kan vi ta imot og skape fest.

Et landskap ligner meg, og du har ditt.

En grad mot vest, så har vi Røst og Kabelvåg.

Landskapet i nord er drøm og fantasi, og eventyr. 

*40 

NATT

Har du sett en nattergal? -

Jentene sier, det er stjerner på tur.

Og snart er påsken her,

Og gåsunger, og tyttebær

I natten som beveger seg

Som båt i vannet.

Var det varmt, så tok jeg klærne av,

Og dyna var så myk

Som skyer. Nesten ingen ord

Som stråler her.

Hvert ansikt er et speil.

Og vi kan se oss selv en dag.

TOG

Jernbanen har mange spor,

Og tog som kommer

Gjennom en tunell.

Så merkelig, de kommer med et tuut,

Så er det kveld,

Og alle går til ro.

Og noen ganger går et tog

Forbi, og ingen stiger av

I fart. Det suser ganske fort av sted

Til neste holdeplass.

Forsinkelser, det hører med,

Og elgen speider, ulven

Aner noe skjer. Og langsomt

Går toget videre.

Fortell en olding: toget kommer

Med sin brystning,

Og troner over alle fjell.

Fra vindusruta kan vi se.

Høyde over havet, og en avstigning

For dem som skal til Dombås.

Og videre, og videre - til alle sover

Inn til Bodø, og toget vaskes rent.