KUNSTPOESI, FEBERDIKT av Sigve Lauvaas *Side 2-10 (Bok 8-2010)

Munch-ill

KUNSTPOESI,

FEBERDIKT

2010

Sigve Lauvaas

NOBEL FORLAG

Side 2-10

UNDRING

Jeg lukker opp døren

Til min søster,

Og ser en mengde brev og dikt

Strødd rundt på golvet.

Ved en gammel kiste,

Ferdig til å brennes,

Er sekker snurret til.
Og det er morgen.

Jeg åpner noen vinduer

Så lyset kan få slippe inn.

Og vinden visker ifra fjellet:
Takk for sist.

Min søster svarer ikke mer.

Og jeg må tie.

Tak og vegger roper til min sjel:

Mitt liv er mer enn ord.

Kom hit, og tenn et lys

For denne jord.

NATUREN SMILER

Jeg ser i rommet

Bilder av ditt liv. En vev

Som en gang gav sitt alt.

Litt akvarell, et maleri av Gud

Imellom høye trær.

Og bølger av natur i blomst

Gir håp og trøst,

En smule ro på vandringen.

Og kyss meg - du som vandret bort.

Mitt hjerte slår til deg en sang

Om eventyr i Afrika.

Og fjellet bruser med sin kropp

Når stormen uler inn.

Og stjerner smiler med sin munn

Og danser hett, som gamle trær,

Med vennen min.

Naturen er mitt slott.

*3

LIVET

Hvem ser livet gjennom bølger?

Forsiktig kan du bli dratt med -

Og lander på en annen strand.

Et fyrtårn speider med sitt lys,

Og bølger slår mot land.

En drøm kan vokse i ditt bryst

Som havet, og et poppeltre.

Ditt liv er bryst og morgensol,

Et øye mellom trapper, heis og lynrask tog,

Som uler mellom hjertet ditt og Andeby.

Livet sprenger grenser, åpner opp

For vind og vær, og eventyr.

Og kjærligheten tærer mine ben

Til lyset slokner i Aten.

Der, under solen, øyner jeg en båt

Som tar meg med.

Mitt hjerte slår, og sjelens kraft blir lys,

Og jorden sprenges i et nu.

Forvandlingen. – En pilgrim går sin vei.

Og mine venner kommer til

Med blomster, smil, og åpne kinn,

Og bøyer seg for livet, Gud,

Og kysser jorden, som et tegn,

En takk – for at du elsker meg.

MYSTERIUM

Hele mitt liv er et mysterium. Naturen skjelver.

Mine ben er kalde, når alt er forbi.

Hvem hvisker i åpne rom etter liv som aldri har levd?

Ånder som svever imellom oss taler og synger.

Du hører en lyd i vinden. Og mørket kranser din seng.

Du hviler i grønne enger, og lyset kommer inn

I dine årer. Og blodet går rundt og rundt

Og skaper nye atmosfærer, nytt liv

Til evig tid.

*4 

BAK TEPPET

Se ikke, se ikke meg.

Jeg er ikke her.

Jeg har aldri vært noe.

Jeg kunne ikke gå, ikke smile.

Jeg er bak alle vegger,

Ingen vet hvor jeg er nå.

Ikke se meg.

Ikke kom til trappen, ikke lytt.

Jeg puster nesten ikke.

Jeg er bare meg.

En sti langt borte har spor.

Det er ikke mine spor

Som solen skinner på.

Jeg har en lukket dør ut.

Jeg føler kampen

Mellom folk og nasjoner.

Jeg er døv og stum,

Bak et teppe av nerver.

Mine fingrer er små.

Mitt hjerte tikker mot sommer,

Jeg åpner vinduet

Og kjenner vinden, kjenner regnet,

Små perler av dugg,

Som små barn kysser mitt kinn.

Jeg må gå.

Kom ikke du, kom ikke.

Jeg tåler ingen mennesker,

Og må hvile til en ny dag.

BAK ALT

Om noen kommer bak alt, er jeg ikke der.

Jeg skjuler mitt ansikt, og hviler stille i drømmer.

Alltid vil jeg søke stillheten, friheten, det åpne rommet

Som ingen ser. Der, bak vegger av luft og sol,

Åpner en dør inn til det hellige. Og ordene er med

I mitt sinn og i mitt hjerte. Bak alt har jeg

Et skjulested bare englene kjenner. 

*5 

KVELD

Så daler solen.

Lykken smiler ikke mer.

Jeg faster, og tenker på min gud.

Naturen er forunderlig

Som våkner opp til vår og lys.

Fornyet er min drøm.

Min vandring setter fart.

Og i et rom med sjelefred og måne

Kan jeg bli født i ånd.

Det dirrer i min kropp,

Og skogen vokser.

Knopper brister.

Kvelden legger sine vinger ut,

Og holder meg.

Blodet strømmer i min kropp.

Velsignet er ditt ord.

Jeg renner gjennom snø og is

Og våkner med et bønnesvar:

Tilgivelse.

BLOMST

Jeg har plukket blomster

I min ungdom.

Og biene har summet til min sang.

Men hun jeg elsket fikk et banesår,

Og jeg er ensom nå.

Og alle dager, hele livet må jeg gråte.

Min venn er knust.

En hellig fugl er reist sin vei.

En blomst fra øst stod fram med smil.

Og natten kom,

Og blomsten visnet i min hånd.

Hvor er du nå, min kjære blomst,

Som bar meg gjennom alt?

Du er honning for min sjel, en hellig frukt

Fra evighet, et lys i blå krystall.  

*6

TIE

Jeg er lenket til en stol.

- Hold meg fast.

Jeg er grepet av en hånd,

Og løftet opp i skyene.

Jeg tier med min ånd.

Jorden skjelver.

En gnist har fanget mine ord,

Som løper ned som lyn.

Hvem kommer der, bak sorte trær?

Jeg hører brøl og skrall

Og ser en gnist av sol.

Mitt hus er luft og vind

Som tar meg med.

En båt med seil, en perlesky,

Skal ankre med litt regn.

Og jeg er døv, men ser bak alt

Et evig lys – det skjønne Israel.

ÅPNE

Jeg vil åpne døren når du kommer.

Stunden hviler på min fot.

Jeg skal gi deg brød, og rom for natten.

Du er gjest, en engel. Kanskje barnet til mitt barn

Som aldri kom igjen?

Åpne vinduer og dører, være fri,

Og se igjennom vind og sol og regn

En fugl fra Afrika.

Ja, mengdevis, de kommer fra hele verden til mitt hus.

Jeg åpner opp. Og kanskje vil de sove litt?

Men jeg får ikke sove mer.

De stjeler livet mitt.

Jeg dør.

*7

TID

Hva er tid - annet enn litt vind, og kjærlighet?

Den legger seg i kroppen vår som barn

Og avgjør vokster, vei og valg.

Mitt eget blod er tid fra evighet, som sirkler

Som en måneferd til landing

På en fjern planet.

Et utstrakt liv er tid og puls, og hav og land.

En gyllen hånd som tar oss med

På hurtigløp mot nord.

Jeg speider tid, som nordlys ikke kjenner, frukt og bær

Som føder evig liv i dypet av vårt hjerte,

Nye spor, og frø som seiler over alt

Og omgir oss med kjærlighet.

VISDOM

La ingen ord bli ved for bål.

Se skjønnheten i alt.

La hjerte våkne opp fra dvale, søvn.

Min sjel skal lodde sannheten

Og følger gamle spor.

Jeg tror at visdommen er brød for fattige.

De rike sitter på en benk

Og teller korn.

Hvert ord er gyllen frukt som kommer nå

Med visdom til de tusen hjem.

Vår verdensorden går i grus,

Men ennå er der håp på veien frem.

Visdom er å våkne til en ny fødsel.

Livet er renselse, forvandling, tro.

Og dypere enn røtter kan ingen gå,

For der er Gud.

*8

KLIPPEKORT

Klippekort til månen.

Der ute blåser en sønnavind,

Og fortiden betyr noe.

Samtale med døde er drønn i skogen.

Jeg samler blikket

Seks hundre år tilbake,

Og møter Luther.

Jeg ser i det fjerne lys i et himmeltre.

Jeg ser spor etter Guds hender.

Hver dag opplever jeg på nytt

Dette fenomen av lys.

Og Adams eple gir visdom.

Jeg trekker meg tilbake

Når klippekortet er brukt opp.

Når tankene ikke lenger har ånd og varme

Svartner solen, og reisen er slutt.

DRØMMER

Dikt meg en drøm. Dikt runer i årene

Så jeg kan se. Dikt høst og vår.

Dikt venner som kommer.

Dikt liv i tankenes verden.

Gjennomlyst går vi under månen,

I huset med mange rom.

Med vår egen tyngde stempler vi jorden,

Og lytter skinnegangene

Etter den siste hvile.

Lukkede ansikter i natten er som tunge trær,

Som troll som faller til jorden.

Mine vinduer er lys til fremmede planeter

Som ønsker kontakt.

Bortenfor tid og rom er ingen alene.

Og skogen er grønn, og syrinene blomstrer

I mitt hjerte.

*9

ÅR

Du har sikkert mange år igjen, sa løvemor.

Det kommer alltid noen etterpå

Og rensker opp.

Vær alltid ferdig til å dra, sa løvemor.

Snart er det ikke mer av oss.

Det språket må vi lære godt.

Underlig å møte andre nå, sa løvemor.

Det var en gang en elefant.

Så ble det fred på jord.

BYEN

Dette skal du si til byen:

Naken kvinne deler det alle vil ha.

Så blir det gatekryss.

Og noen gjemmer seg i hus,

Og noen røper hvem de er.

Evige øyne vandrer natten lang.

Og menneskene holder sammen

Som et vingepar.

Byen vokser inn i skyer, inn i lys.

Og regnet kommer med et håp

Om kjærlighet.

Dette skal du vite: Kilden er ren,

Og alle som vil kan drikke.

Språket gir liv og trøst og håp og tro.

Alle kan se byen i morgensol

Med et heftig blikk.

Alt pulserer i et puslespill av kropp og sjel.

Og klostermuren skjelver

Mens kirkeklokker kaller til bønn.

Alle har tidsnød før skipet legger fra land.

Mitt hjerte er veien til en annen by,

Bak alle blåner og himmelspeil.

*10

IGJEN

Av byens travle kvinner og menn

Er jeg den eneste igjen.

Bølgene jaget fra alle hav.

Og det ble kveld.

Igjen stod jeg med brukket rygg,

Og knærne skalv.

En aftenbønn var ikke nok.

Jeg gikk med stokk til Afrika i drøm.

Og byen tegnet livet mitt.

Av ord ble verden elv med fisk.

Og tusen båter kom fra fjerne land

Med eventyr og appelsin.

Ta godt imot en vandringsmann fra byen vår.

Igjennom dans skal varme hjerter slå.

Igjen skal byen bli et slott for hedersfolk.

Og du skal være vennen min og tolk.

KOM

Kom, kom med alle år,

Og elsk min sang.

Elsk mine uforanderlige, ville ord,

Til dagen gryr.

Kom nattergal og spurv, kom

Alle mine fugler

Og syng en ny hjertesang

Om å elske livet.

Kom til mitt hus, og dans

Før natten kommer.

Dans med kjærlighet til dette ord

Som rimer med fortvilelse.

Kom tidlig eller sent, min venn,

Før alle klokker tier.

Du er et speil om åpner seg

Som lyset i en regnbue.