KUNSTPOESI, FEBERDIKT av Sigve Lauvaas *Side 21-30 (Bok 8-2010)

Munch-ill

Side 21-30

VÅR

Det er vår i Sevilla. Unge trekker ut

Som fugler. Blomster dirrer i en kjølig luft

Som kommer inn.

I fengslet er flere ganger strødd med lys,

Og noen lufter seg, og hunder gjør.

Det glimter perler på en frukt, og lauvet lukter vår.

Og jorden våkner fra sitt vinterhi.

Glem sorg og ve, og led meg fram til kjærlighet

Og eventyr.

Det strutter frem av blomst og lyng, og graset gror.

Igjennom fengselsmur og port

Skal våren strømme inn.

Og utenfor er barna håpets barn med lette klær.

Og solen kysser deres hår,

Og pynter deres sko med gull.

Vår evig grønne vår.

VINDUET

Vinduet er tatt fra meg, rommet er delt.

Snart har jeg bare en seng

Og en rullestol.

Vinduet er trukket for. Solen er for skarp.

Jeg kan ikke se hva de andre ser

Som sitter og ser.

Jeg er forlatt, og trenger lys.

Mitt eneste håp er en paraply

Som kan skjule meg litt, når tiden flyr,

Og jeg sitter igjen med en gammel bok.

Vinduet holder mitt øye for narr.

Jeg ser ikke mer enn jeg må.

Nå hører jeg romling av flyttelass.

Og snart skal pianoet gå. Det har hjul.

Og jeg følger vel med?

*22 

HÅND

Dikt meg en hånd å holde i.

Jeg leser ditt navn.

Dine øyne er vare som fuglen min,

Og munnen er kjærlighet.

Hold meg om livet, fast som før,

Tidlig og sent, min venn.

Du er det tapte gullet mitt

Som nå er kommet igjen.

Ta min hånd til den siste bro.

Vær min søster i nød.

Legg så lakenet rundt min kropp,

Som Jakob i herlighet.

MENNESKET

Mennesket er seg selv nok.

Det er et hellig bilde

At blikket skal være vendt mot øst.

Velsignet lys som gir oss håp og trøst,

Og liv i overflod.

Det er vår sang, og drøm,

At vi må se ditt ansikt, Gud,

I evighet.

Om reisen min blir lang, så er ditt bilde over meg

Hver dag som sol og stjernedryss.

Og aldri skal jeg skifte spor

Før jeg kan våkne opp med prakt

Som et ikon

I Nøkkelgaten 5.

ROM LEDIG

Her er plass for en eller to, eller tre. Og utsikt,

Og velsignet lys, og evig snø, og utedo.

Her er rom for folk som har andre krav, og som tenker

På ømhet - og livskvalitet, og trenger et sted å bo.

Her er plass for enslige som søker stillhet, og hvile

For sin sjel, og englevakt, og visdomsord. 

*23

VERDENS ENDE

Himmelen er verdens ende.

Vi klynger oss om livets tre med fløytespill.

Og fuglene forvinner. Alene går vi hver vår vei,

Og gleder oss til sommeren,

Og blomstene, og lauv, og lyng i hei.

Vi eksisterer hver for oss, og kjenner glede

Ved å høre til. Igjennom alt er livet delt.

En fot på jord, og en i Paradis,

Gjør ingen forskjell på vårt liv.

Vi gleder oss til vår igjen, og fuglesang.

Og verdens ende grenser til et hav.

Vi følger spor, men gruer litt for alt som følger med

Vår grav. Et enslig tre skal spire opp,

Og greinene skal dekke alt vi ser.

Bak alle fjell og alle hav er verdens ende i en Stopp

For hurtigtog og vandrere fra alle land.

Kom til mitt bål, og syng med oss, før toget går

Det er en glede - å være født i dag

Og kunne se et spindelvev av lys, en stjerne

Over byen vår. Og tiden roper bjørnen fram.

Vi seiler med vårt liv mot verdens ende.

DØDE BEIN

Hvorledes kan døde tale?

Det er en trolldom. Et speil har åpnet seg

For mer enn kunst.

De døde bein er kommet til

Som skrift i stein.

Et navn med ånd har åpnet veien frem,

Så vi kan gå i samme spor,

I håp og tro og kjærlighet til han som vant.

Elendig er vår makt. Vårt hjerte holder ikke ut

Med sverd og slag, og griske element,

Som stormer på vår vei.

De døde roper i sin nød, og noen våkner opp

Og kviskrer til mitt kledebånd: La sløyfen stå igjen.

*24

USYNLIG

Synlig eller usynlig.

Mitt ansikt kommer ikke frem i lys.

Og dører som åpner, lukker seg

Som blomst, og muslingskall.

Jeg skjelver titt som lauv i vind,

Og strekker mine nakne bein.

Men ingen ser at jeg er jeg,

Som Salomo.

Jeg hadde tenkt en gavmild hånd.

Og noen banket på min dør.

Usynlig kom en engel inn

Og gav meg brød.

Et ord er nok for den som ser,

Men jeg er blind og trenger lys.

Den ånd som fyller hjertet vårt med kjærlighet,

Så jeg kan se, er bror og venn.

Usynlig kom jeg til din port.

Nå er jeg synlig, som et speil, et barn.

Og du er kraften, ordet som gir liv.

Hver dag er skjenket oss av Gud

HJELPELØS

Hjelpeløs som gras og strå går jeg,

En vandrer mellom høye fjell.

Ta vel imot mitt nye kvad. Bli med i kor.

Syng lyset frem.

Og stillheten er bror til alt. En venn,

En skattet kilde, soloppgang.

Det løfte har jeg fått: et håp om fred

Når alle bølger stilner av

Og båten er på land.  

Men i vårt liv er vi et lite strå. Og tiden

Klippes bit for bit, til alt er slutt,

Og myke toner kranser om mitt hav,

Og jeg er prins, så hjelpeløs -

Som ingen ville kjenne ved.

*25

GLORIE

Glorien over et menneske

Sprenger tidens boble

Og renner ned langs ryggen

Til en sjø av liv.

Og lyset kysser evighet

I våre rom.

Og ansiktet får speil av Gud,

Så vi kan se et spor

Av morgensol.

Glorien er gjennomskinnlig lys

Som vitner om uforstyrret kjærlighet,

En hellig atmosfære

Som sprenger tid og rom.

FJELL

Her er mørke og knugende fjell over alt.

Selv på veiene roper et fjell.

Om et håp eller to brister i fødselskamp,

Er fjellet det faste tårn.

Og fjellets vekt er som natt og dag,

Et rungende hei, hurra. En mast for jorden

Som seiler oss, en fryd for det evige øye

Som varmer min sjel, en varde

Som strekker sin mektige kropp

Mot stjerner og evighet.

VOKSER

Vi vokser som skogen, vi vokser i håpet,

Og bryter jorden.

Vi spirer som våren, som løvetann,

Og lyser bak gjerder og hus.

Vi lever og vokser med vær og vind

Og strekker vårt tilmålte strå.

Vi vokser. Du hører det vokser i oss,

Som barn i et hellig håp.

*26

ARV

Det vi er, kan ikke måles. Arv er uendelig,

Som hav og himmel.

Vi lytter til historien i vei og lyng.

Vårt hus er arvegods fra 1849.

Se etter år i skap og bord, og stol og vev.

Tell alderen, og se hvor arven fødes,

Hvor solen gjemmer sine blomsterfrø,

Og kysser ørkenjord i Israel.

Sangen føder nye sanger. Musikken speiler

Den som gir. Alt vi eier har vi lånt.

Håpet bærer kropp og sjel igjennom tidens tann.

Arven har vi sammen. - Vi er søsken her.

Og Ordet lyser som en port til Lykkeland.

ORD

Igjennom ordene er veier,

Og sjeldne ord blir fylt med lys.

Våre siste ord har glorie,

Som fra et nyfødt barn.

Ord er vakre, som porselen og silke.

La oss pleie ordene, og gi dem navn

Som lyser for vårt øye.

La oss gjenskape ord som faller ut

Og gi dem ånd og sjel.

Ordene har rom med speil, og dør

Som åpner seg som blomster, hjerter, skjell,

Og fyller livet vårt med sang.

På veien vår er ordene som brød og vann.

Ord har liv - som gir seg selv,

En tunge som kan mange språk,

Et vindu ut til fjerne land, og stjernedryss,

Og kyss fra englemunn. -

Så vakkert som et barn er ordet

Kjærlighet.

*27

KJÆRLIGHET

Kjærlighet skaper, trøster, bærer, åpner dører,

Fyller hele jorden, favner alle

Med liv og lys og ånd.

Dette ordet er et under, som et barn.

Jeg fyller hjertet mitt med ordet fra din munn,

Og pleier sjelen med visdom.

BARN

Vi er ennå barn av tiden. Vi higer,

Og hører våren. Vårt blikk møter en sol.

Verden forandrer seg i oss.

Det indre teller, og taper. Likevel har vi noe å gi.

Lyset i meg går videre, og øker i styrke

Jo nærmere vi er kilden.

Vi er en gåtefull øy, en planet, en hånd

Som tar imot. Vårt hjerte bærer evigheten i seg,

Og setter spor som stiklinger og frø.

HÅP

Mens vi går i natten øver vi,

Og legger øret til en melodi om ømhet,

Dype strenger fra en annen brønn.

Hver har sine lepper, og vi øver

Sterkere mot målet. Vi skal gjenskape

En annen tid med håp.

Hånden bærer lyset dypt som hjertet,

Og vi favner den vi elsker her på jord

Med kjærlighet, og diamant.

Vi øver hele livet å fortjene denne ene

Som er utvalgt, dette lys og speil og øre,

Som en venn for tid og evighet. -

Og sovner inn når natten kommer:

Din i gull, i engleklær.

*28

HORISONT

Se det ene lys, se langt,

Se bak fjell og horisont,

Se en evig teppeblomst med gledesbud,

Et ord av jordisk energi -

Som kommer inn i rommet med sitt språk.

Se klokkelyng, og maur på vei,

Se kunstverk over alle hav,

En stjerne som vil møte oss med kyss og smil,

Bak kikegrind, i evighet.

Se horisont bak horisont, som bølger

Mot Helgeland, min barndoms paradis.

Der øver vi til siste akt

Og følger toget inn til siste holdeplass,

Og går i land.

LANG VEI

Utålmodig står jeg tilbake,

Og hører brusen av en elv.

Den kraften åpner dører, sender lys

Og kranser veien vår

Til et gammelt gravkapell.

Og tiden går. Vi følger med i nye spor

Som svarer til det lys vi får

Fra himmelrosen, stor og ren.

Vår ømhets lampe stråler ned,

Og gir vårt hjerte lys på veien frem.

Og vannet bærer verden frem, som far og sønn,

Og tid og rom, som jorden i en støpeskje.

Vi går med faste steg mot nord,

Og fyller hjertens vei med sang,

Til barnet sovner i en drøm,

På vei til stjernen over Betlehem.

Hvileløse tanker speider. Øyet skimter land.

Mørket i meg stuper som stein til jord.

Ånden fyller rom og vegger til jeg ser,

Bak alt – en utstrakt hånd: Guds kjærlighet.

*29

DØV

Ikke høre, ikke se.

Tenke villig

Frem i natten.

Munken øver på et bedeslag,

Og strofer i en bok.

Regn skumringen for din,

Som gjennomtrenger alt,

Som gråt og latter,

Og april,

Min aller første fødselsdag.

Mot lyset, solnedgang,

Og intet mer

Som tiner frost og is.

En bølge gjennom år og dag

Blir horisont,

Som lyset ifra Sinai, -

En liten flik av tid

Som renner ut.

NATTEN

Natten er så lang. Atlanterhav

Forblir min vuggesang.

Mitt drømmemål i nord -

Er høydene på Helgeland

I søskendans.

Lanterner lyser frem -

Og skjelver litt i bølgedis,

Før solnedgang og horisont

I klokkeklang

Til Petter Dass Trompet.

Jeg skjelver ved et bål,

Og natten åpner seg i lys.

En engel spiller fiolin, -

Og sølv og gull glir over alle tak,

Og himmelen blir min.

*30

STEINHUGGER

Steinhuggere går løs på tiden.

Bautaen blir veltet bort.

Åpne tanker spirer, og honningsøte kvad

Blir søt musikk.

De hugger for en annen tid.

Snart brytes alle bein i jordens natt,

Og regnet pisker ned. -

En foss er kraft.

Som skalden bygger språket

Øver fossen med sin streng,

Og spiller fiolin.

Men steinhoggere får aldri nok,

Og dør det.

VÅREN

Solen kommer inn vinduet

Med kyss av vår,

Og rekker deg sin hånd.

Med sitt ømme språk

Forvandler vårens pust ditt hjerte.

Og du blir en prins, prinsesse,

Eller bare dronning i en eng

Av blå fioler, og forglemmegei.

Så ligger dagen åpen

Og speiler seg i vær og vind.

Og den du elsker bærer blomster,

Og frukt og bær - i kjolen sin.

Og solen varmer dine tanker,

Og holder hånden sin i din,

Som tegn på kjærlighet.

Våren kommer varsomt

Og stirrer på ditt øye til du våkner,

Og kysser deg som venn og bror.

- Min elskede på denne jord

Har gitt meg alt i dag, -

Og jeg er rik.