 |
| Munch-ill |
Side 11-20
SYN
Ordene
er frukten av visdom.
Dagen
strekker ut sin hånd.
Solens
øye favner alle
Og
løfter pannens hvite slør.
Musikken
kaller.
Natten
spør i stjerner veien frem.
Og
du er rik, som pilegrim,
På
vei til Betlehem.
Og
ørnen flyr.
Jeg
griper hardt mitt perlebånd.
Min
kjortel er så ren.
Av
silke er min lengsel hjem,
Og
kjærlighet er all min sang
Mot
Betlehem.
Ordene
går videre som slep
Og
følger i mitt spor.
Jeg
vasker hendene for daglig brød.
Min
lengsel er et øye som kan se
Ditt
ansikt gjennom alt.
Min
elskede har åpent landskap,
Gras
og skog, et innvidd språk,
En
tunge mellom engler
Som
fyller sjelens rom med takk,
Og
løfter meg i drøm
Mot
Betlehem.
Der
møtes fire øyne, kinn mot kinn,
Og
solen kommer inn.
En
englefarget vakt blir med.
Og
nye lys blir tent
På
veien til det skjønne land.
En
diamant er hennes hjerte, gull.
Og
øynene er liv og vei,
Forvandlingen
til fred og lys,
Mysteriet
i Betlehem.
Et
barn blir født, og jeg kan se
Min
elskede, min kjærlighet,
Oppstandelsen
til evig liv.
Min
øyenstein og kraft er du.
*12
GRØNN
Grønn
og rik er min ungdoms vår.
De
første skrik ble til smil og sang.
Det
bølger i moden frukt,
Og
kornet skal bli min vei.
Grønn
skal verden ennå være, ung
Som
fuglen, frisk og skjønn.
Se
på marken, blomst og einer.
Tre
og fjell blir nye hjem.
Grønn
og frodig lyser skog og lyng,
Og
barnet hopper paradis.
Min
ungdoms drøm gikk bort,
Og
jeg ble ensom, stum og blind.
Hvor
gikk min vei?
Så
ble jeg født på ny av ånd.
Og
våren kom med lys og frukt og bær,
Og
lauv i li. Det var en annen tid
Som
pilegrim mot Israel,
Med
ord fra Bibelen.
SEKUND
Ikke
et sekund å miste.
Nakne
går vi i land
Og
graver etter visdom, og medlidenhet,
Og
spor etter gammel skog.
Vi
vil se om det begynner å gro
Etter
oss, når verden er kald,
Og
ingen kjenner sin bror.
Og
talløse kvinner og menn kjemper,
Og
speiler i dypere vann enn før,
Og
isen er blitt til hav, og vi er jord.
Overgrodde
myrer og tjern
Dekker
vårt håp.
Alle
sekunder er talt, og strødd til de nakne ben.
Vannet
er renset i lys, og vårt liv
Er
en ukjent og farefull vei
Mot
en vidåpen dør.
*13
NATT
Natten
er en vidåpen dør.
Ditt
hjerte vandrer i drøm, og spør
Etter
nye veier.
Våre
tunge sinn blir til vår,
Og
kjærlighet i overflod
Når
solen skinner.
Vi
slipper frost og forstenet sand.
Jorden
er et yndig land
Som
tar imot vårt frie ord
Som
brød og vann.
Vi
seiler bort i nattens drøm
Og
skaper liv av døde bein.
En
spore til fremtiden er født i oss.
Speilet
taler som en natt med stjerner i.
Vi
er bål og lys, og elv i strøm
Som
reiser med sin last,
Og
favner verden med sitt gap
I
tusen mil, som solen med sitt smil
Mot
dag og natt.
KUNST
Vi
er rolige i vår kunst.
Vårt
liv er brettet ut med penselstrøk.
Akvarell
i sol skal prege hvem vi er.
Når
døren lukkes er vi som et osean av øyeblikk.
Og
asken blåser bort, og hender former nye kar
Som
fylles opp. Og flammen renser verden.
Himmelen
er klar.
Vi
går om bord til Livets krus, på
første klasse,
Overflødig
høyt, mens bålet brenner ned.
De
første svømmetak gir håp å favne lys.
All
verden er en gåte, spor og vei og undring.
Vår
sjel er som det klare vann
Som
gir av kjærlighet vårt eget bilde
Videre,
og videre - til kunsten er blitt delt
Som
luft og sol, og prøvelser i hundre år.
*14
HJERTE
Vårt
hjerte er som bølgeslag.
Nøden
tvinger oss til bønn.
Og
alt er synlig, natt og dag
Blir
til vårt liv.
Det
finnes veier over alt, og lys
Som
splintrer mørket, åpner dører.
Hjerter
møter hjerter i et rom
Som
revner i et kyss.
Og
det er synd å rømme fra sitt barn
Som
elsker deg fra første stund.
Så
tilgi, Gud, og gi meg ånd
Så
jeg kan se, og synge høyt,
Så
jorden skjelver
Og
frukten daler ned,
Så
jeg blir vis som Salomo.
LANGSOMT
Langsomt
favner jeg den andre,
Langsomt
går vi frem i kor.
Og
trær og lyng har kåpen på,
Og
vi er nakne, og vi kjenner ingen skam,
For
vi er elsket som vi er.
Langsomt
vandrer vi vår vei,
Og
dette er vårt liv og drøm, å se et lys,
Og
hvile i en dunkledd seng som barn,
Og
kjenne varmen av en kjærlig hånd
Som
elsker nettopp meg.
Langsomt
reiser vi på ukjent hav,
Og
natten kommer til vårt hus, vår øy.
Og
bølgene slår båten heftig, som orkan.
Vi
klamrer oss til drøm, og ser en sky.
Og
tusen engler vandrer gjennom natt og dag
Og
tar oss med som blomsterfrø og smil
Til
Edins trøst i kjærlighet.
Mitt
barndoms Paradis.
*15
DAG
Ja,
nå er dagen her igjen.
Og
døren står på klem.
Min
venn har nettopp kommet inn fra USA,
Og
det er bra,
Så
kan vi danse litt igjen.
Ta
skoa på, så går vi ut i sol og regn.
Vidunderligst
av alt er at vi ser
Og
følger med når eplet faller ned.
Og
greiner strekker seg som barn
Og
reiser til et annet sted.
Vi
er igjen.
Og
fluer surrer, fugler flyr, og alt er trist.
Min
beste venn har reist sin vei.
Og
dagen heller som et gammelt hus
Som
støver ned.
Min
tid er pakket inn i lys
Og
klippet av.
Hvor
er mitt tilholdssted? Se, skogene er brent,
Men
fjellet stråler frem som før,
Og
hjerter søker hjerter i et annet språk.
Og
dagen smiler.
Døden
er et slør som vekker gråt
Og
holder oss jorden.
Preludium
har gitt oss håp.
Nå
daler solen bak et fjell, i slutten av en melkevei.
Det
stormer titt. Og krig og sult gir ingen trøst.
Jeg
legger meg med klærne på.
Ja,
vær beredt til dødens engel klipper snoren av.
De
ord jeg skrev er kransen om min grav.
Og
lyset er mitt skjold til evighet.
GULL
Ta
meg med mellom linjene i ditt store verk
Mellom
natt og dag. Musikken som åpner øye og sinn
Skaper
liv, og gir mennesket mot til å gå.
Jeg
vil følge ditt kall. Jeg er grenseløst glad som kan se
Og
har lært dette språk, som er mellom oss.
En
bro mellom venner er gull, et uendelig smil: Kjærlighet.
*16
MENS
VI ØVER
Mens
vi øver på spillingen
Går
årtusener forbi vår dør,
Og
navn åpner bøker av visdom og poesi.
Ordene
glør i en gammel ovn.
Filosofi
er vår trøst i en vanskelig tid,
Til
vi dør.
Men
ingen kan gi det en ikke får,
Og
ingen kan nevne det en ikke har hørt.
Vi
øver så lenge vi kan -
Og
har klaveret med, og noteark.
Det
er tungt å gå i ukjent land
Uten
språk.
Men
alle kan forstå musikk.
Jeg
bærer frem mitt dikt til fløytespill.
Jeg
øver på gitar. En solosang kan høyne opp
Til
stjernespill og harpeleik.
Ditt
gode navn skal åpne verden med et smil
Og
lukke solen inn.
Og
du skal være vennen min.
EN
GANG
En
gang må alltid begynne.
Et
ansikt er aldri det samme fra dag til dag.
Vinden
og språket meisler vår kropp.
Mennesker
vi møter er stjerner og sang.
Ordene
er øyne som forfølger oss
I
ukjent land.
Det
som engang var, er nytt.
Lauvet
er blitt jord med røtter i.
Uthvilt
sløver vi med TV, dram.
Ansikt
roper: Se meg
I
min siste akt
I
ukjent land.
*17
DIKT
Jeg
dikter ikke mer.
Det
jeg skrev, det skrev jeg.
Det
roper i en skog,
Det
synger i en bekk,
Og
havet jager med sitt rop.
Jeg
er alene med meg selv,
Og
kjenner ingen her.
Min
bør er tung, min vei er lang,
Og
alt jeg har er ord og sang
Og
en trompet.
----
Og
svaner flyr. Min lyd gav svar.
De
hviler kun når det er dag,
Og
reiser natten lang
Mot
Afrika.
Jeg
dikter ytterst sjelden nå.
De
ord jeg skriver kommer brått
Som
kastevind.
Og
jeg er stum, men skriver ned
Hva
ånden i mitt liv vil ha.
Litt
kjærlighet er sunt,
Og
ulendt vei skal jevnes ut.
Og
graset skal bli grønt, og trær skal lyse opp
Som
stjerner fra en syndig jord
Med
frukt og bær,
Og
avkommet fra far og mor
I
tusen ledd.
ORD
Et
ord er ikke nok.
En
morgen er det slutt, og pilen peker ned.
Hvem
vet om fanger slippes fri,
Om
alt skal bli fortrolig nytt?
Så
selger vi et avlatsbrev, og passer katt og hund,
Og
stormer frem som ingenting,
Før
neste stopp. Et sykehus har plass til jul,
Men
da er alle dører stengt. Og det er fred på jord.
*18
ORD
OM HÅP
Mitt
våpen er min sang.
Mitt
speil forteller alt.
Jeg
lekker som en sil.
Mitt
øye revner i ditt lys.
Det
høres skrik fra naboen,
Og
hunden bjeffer mildt.
I
stillheten, i sakte gang,
Blir
villskapen til gny og larm.
Og
nattens øye stråler ned
Og
følger oss til fred og sang,
Før
alt skal skje.
I
skapelsen ble barnet født.
Og
det ble fred imellom oss.
Et
ord om livet kan bli stort
Når
noen deler kjærlighet igjen.
En
nyutsprungen blomst på jord,
Som
bærer drømmen i et ord i meg:
Vi
er alle underveis.
Og
muren revner. Fjerne rop
Blir
hørt, en bønn.
Kom
inn, og spis mitt brød i fremmed land.
Og
kilden er det samme språk
Som
ånden gir.
Det
bor i meg fra evighet.
Mitt
hjerte er et ord til deg,
Min
øyenstein og kjærlighet:
Syng
verden til et bedre sted, med håp og tro.
Så
åpner livet sluser seg, og båten vår kan seile fritt
Mot
Betlehem og Jeriko.
Det
dype vannet veller frem fra kilden min.
Velsignet
lys som bor i meg
Gjør
håpet til et ord om bønn,
En
sang om tilgivelse og kjærlighet, og håp,
En
lengsel til et annet hjem
Med
brystkledning, og rom med speil.
Vår
aller helligste, som Davids by,
Er
født på ny, som hjertet mitt - i deg, Jerusalem.
*19
FØDT
TIL NOE
Vi
er født inn i hverandres liv
Med
sterke bånd,
Og
bærer frukt som veller fram
Som
korn og bær, og ånd.
Et
ord er mer enn kjøtt og blod,
Besværlig
delt som åkerjord
Til
arvingene etter oss
I
tidens støv.
Så
er vi født til noe mer enn vann og brød.
I
lyset kan vi se et kors.
Og
øyet ser hverandres liv som speil,
Og
lys av lys, - i spenning
Mellom
skapelse og evighet.
STJERNER
Vi
er viet til hverandre.
Vi
er stjernedryss fra fjerne himmelstrøk.
-
Jeg ser på deg, og du på meg.
Et
solsystem, en kjerrevei på hjul,
En
terning for vår søte bror
Og
alle som vil drømme fritt.
Vi
teller dager, år, og venter. Noen banker på
Når
det er kveld, og månen stråler ned
Og
speider i vår ensomhet. Ha tro
At
selv den minste stjerne kan bli din
Forlovede
og elskede, en perlemor av ren krystall,
Til
døden skiller begge to
Ha
fred i kjærlighet, min venn.
Se
stjerner i ditt hjerte. Alle ord er lys
På
pilegrimsvei. Og sangen er blitt hørt av engler
Gjennom
tusen mil i ørkensand.
En
blå fiol, en morgensol, en usynlig pil
Har
truffet meg. En evig blomst har båret frukt
På
stjernetreet ditt, Emanuel.
*20
SE
Det
er min evne til å se
At
jeg kan se.
Helt
og holdent er jeg ny
Hver
dag.
Det
banker i mitt bryst et navn.
Og
dette ene er mitt mål
På
veien her.
Jeg
ser en stjerne i det blå
Som
får meg til å tenke på
Det
vakreste.
Og
hun har kjole, jeg har vest.
Og
begge går til samme fest,
Og
svarte ja.
LIV
Alt
liv begynner. -
Det
er en erindring om å komme først,
Om
å bli målt.
En
morgentime er det liv, så er det slutt.
Og
stjernene er svarte hull,
Som
ingen kan forstå.
Et
liv er her det sikreste, så lenge skogen gror.
Om
sol og måne faller ned,
Og
stjernedryss er eventyr, som brikker i et spill:
Da
blir det fred.
Men
livet har sin tid, som gras og strå.
Det
leder meg til kildene,
Som
ingen kan forstå.
HØRE
Vi
har evnen til å høre,
Se og kjenne, smake, føle.
Mine
nerver er min venn.
Min ånd er åpenbar. Jeg hører
Stemmer
fra mitt indre.
Dette språket er min pilegrimsvei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar