KUNSTPOESI, FEBERDIKT av Sigve Lauvaas *Side 31-40 (Bok 8-2010)

Munch-ill

Side 31-40

DEN ENESTE

Er du den eneste som kommer tilbake

Og viser åpent hvem du er?

Den eneste på hele jorden er du,

Mitt barn.

Selv om døden skiller den du elsker,

Er den eneste igjen

Som sol og liv og vår i alt.

Og røttene skal aldri tørres ut,

Og vatnet er så dypt

Som visdommen til Salomo.

Den eneste skal se en evig vår.

Og kjærlighetens blomst skal sette frø

I alle land, og spire opp som gras og klokkelyng.

Og barnet mitt skal se

Jerusalem.

ANSIKT

Mange lys i verdens folkehav

Er koblet til.

Vi ser i mørket lys,

Og lyset har et ansikt i vårt speil.

Vi er der vi kan se og høre til.

De skriftlærde har andre bud, og rir i fart.

Men bjørnen sover trygt. Og ulven ler

I kanten av et stup.

Vi vender blikket mot en evig stjerne.

Og øyet åpner seg for lys.

Vi holder ut - fordi vi ser et ansikt

Som gir håp.

Mitt liv er barnet som ble født.

Og språket åpner døren til mitt indre.

Og kraften i din hånd gjør sjelen varm,

Så jeg kan gå igjennom alt -

Til tiden renner ut,

Og jeg kan se.

*32 

ORD

Hun skrev sitt liv,

Og han skrev –

Ord er brød.

Og alt som skulle sies

Kom for dagen

Etter sengetid –

Når alle sov.

Et ord om liv ble til en bok.

Og flere skrev en hilsen og sitt navn

I tid og rom.

Av ord ble verden skapt,

Av ord ble ånden åpenbart.

Og ord ble lys

Som åpnet mørket.

Ord er tiden i vårt språk,

Som blod og vann.

STJERNE

En stjerne dør. Vi trenger salt.

En morgen drar vi ut.

Og alle får et syn av lys.

Til mat er kunst et fattig språk

Som tærer tid.

Men over oss er stjernen klar,

Og føder liv.

ERINDRING

Før huset er vasket og gjelden betalt

Er historien malt i vårt liv.

Erindring er språket fra fødsel til grav.

Vi er bundet til tid og rom.

Og før vi har lagt våre årer inn

Går båten mot land.

Vi har lengsel i blodet å høre til

Og se stjernen over Betlehem.

*33 

HØYT OPPE

Hva måler vi fra stupet

I Himalaya?

Er det fjellet som er for høyt

Når vi ikke våger å gå ned?

Hvem trøster den som faller,

Og betror seg,

Når alt er forbi?

Intet er så lett som et stup

Som er målt med vann.

Høyt oppe kan vi se

Den nye fødsel.

Vår sjel kan høre fløytetoner

I nattens rom av stjerner,

Og fjellet revner.

Det er påskemorgen.

HJEM

En tidlig morgen vil alle ha et hjem.

Under sitt eget flagg vil vi feire.

Makelig legger vi oss,

Og jorden gror til.

Hva gagner et menneskeverk

Når blomsten visner,

Og bygningene legges i grus?

Rik er mannen som ødsler kjærtegn

Og står tidlig opp.

Og drømmen i oss vokser

Så lenge det er dag, og korn i verden.

Visdommen bærer vårt liv,

Som en gave fra Gud,

Til et nytt hjem.

HÅP

Ordet håp åpner livets port. Og vi kan se oss selv,

I lys av skapelsen, som unike barn – født til kjærlighet.

*34

SOLSTREIF

Da vinteren reiste

Kom snøklokke og hestehov

På gammel kjerrevei.

I solstreif drømmer alle

Om hvitveis

Og tidlig vår.

En pilegrim har målet klart:

Å finne kilden til en elv,

En port til nye rom.

LENGSEL

Fjellet er lengsel, og utsikten

Som åpner sjel og sinn.

En skog har bølgeslag og mystikk,

Og ånd som bærer lengsel

Som et barn.

Alle våre reiser er flukt og ønsker, speil,

Som vinger for en fugl,

Som solstreif gjennom vind.

Fjellet er vår sang om fred,

Som holder oss til denne jord

Med vaktsomt blikk -

Som stjernene.

Vi lengter å se liv i tankehav,

En åpen dør til visdommen,

Som gir oss svar på løftene og evighet.

Vi lengter etter lys av lys

I nye landskap ved en hellig elv,

Og elskede i klokkelyng

Som former våre liv.

Og sjelen roper til mine søsken,

Og deler brød i alle land,

Og møtes gråtende - til et kyss.

*35 

NOEN

Noen kommer hjem.

Vi er fem ved samme bål.

Der ute holder andre fest

Og drømmer under himmeltak.

Båten lekker dag for dag

Og håpet slynger seg til oss.

Noen sover i sin seng,

Og bølger slår not land.

Noen er i gledens hus,

Mens andre går med brukket stav

Før redningen i kjærlighet.

Velsignet er den minste fugl,

Velsignet er Amerika -

Med korn og gull,

Og frihet til å se i stjernehav.

Noen får en vår igjen.

Andre dør i krig.

Engler følger våre spor.

En drøm blir født.

Vi rekker våre hender ut,

Så blir det fred på jord.

LIVET

Stille lever jeg utenfor mitt hus

Mens mennesker kretser om min dør.

Blomster slår sine kroner ut

Mens jeg er døv.

Livets bølger slår, og klokkene i Notre-Dame

Gjør ingen stans.

Jeg ser meg selv ved fjellets fot,

Men rekker ikke opp.

Den gode vin er min når alt er slutt.

Og venner kommer, venner går,

Budskapet er åpenhet, og skjønnhet i en orkidé.

Men jeg er blind.

*36

OLE BULL

Jeg var ikke Ole Bull

I nærheten.

Jeg var ikke født.

Og alle strenger fant jeg

I naturen.

Opp fra dal

En mektig elv.

Så foss i bekk, og musikk

I våre egne bein.

Litt akustikk fra trær

Og kløft og rom.

Gjenklang fødes

I hver streng.

Vårt hjerte åpner dører

Til stjerner, måne

Med en hatt,

Og nordlys, katedral.

Syng med, syng alt,

Og la de unge danse

Med strengespill.

Og Ole Bull er med

Som gjest.

Så blir det stille,

Og vannet er klart

Som speil.

Vi sovner med

Vår egen streng

I stillhet.

Musikken løfter oss

I drømmer, dikt og sang.

Livet føles rikt og lett

I naturens brus

Med Ole Bull.

Som troll i ord

Tar han oss med

På vidder, over alt -

Til kjærlighet og lykkespill

I Tyrifjord.

*37

STEINHUS

Steinhus i ørkensand.

Hvor kommer steinen fra?

Hvem føder uten stjerner?

Jeg bor ikke her,

Men er på gjennomreise,

Og roper etter vann.

Mine trofaste hender graver

For å skape ly for natten.

Kanskje får jeg se en dag med lys

Som fører meg til kilden – snart?

Og ingen veier fører ut.

Kompasset er blitt knust.

Men gleden over å finne frem

Gjør reisen til en begjærlig drøm.

En morgen ser jeg fjell

Og vet at solen stråler strekker seg

Og tar meg med før alt er slutt.

Og mine barn har ventet lenge nå.

Jeg går i fjell, på gamle stier,

Over ur og ørkensand, til stillheten,

En hellig, avkledd, by.

KOM DU?

Kommer du med din hånd,

Med de sarte blomster,

Og øyner som lyser i natten?

Kommer du med ditt legeme

Og vender død til liv?

Som vår i hjertet åpner du døren

For en speider, og flyr bort.

Kommer du? - så gir jeg aldri bud om noe mer.

Du kommer som en ønsket blomst,

Et brudeslør, en drøm, og stryker ømt.

Og jeg ser din skjønne fiolin. -

Så gavmild jord har ingen sett.

*38

SØK

Hvor begynner natten, der alt er lys?

Hvor begynner gravene, der ingen graver er?

I minne skal vi alle dø.

Søk først å finne fram.

Naturen taler hjertespråk.

Av ordet kommer visdom, lys,

Som fører livet på en vei.

Og tiden ruller som en strek,

Som nøstegarn i vind og bølgedal,

Til ingen er igjen

Nakne.

Søk etter veiene, søk grensene på høye fjell.

Gå dypt i vann.

Der ligger alltid noen med en lengsel, tørst

Og venter å få treffe deg.

POETEN

Ingen bærer håpet ut

Som en poet, en tiggermunk,

Et ord med vinger, tegn av lys

Som svever på et himmeltak.

Poeten måler ingen mer

Enn sine egne dikt,

Og legger dem i skuffer, skap,

Og puster ut.

En nøkkel til det inste rom

Gjør sjelen glad.

Her møter vi en skjelven mann

Som tygger drøv av ord,

Som brød og vann.

Heis flagg. Poeten dør i dag,

Men våkner opp sengetid

Og lufter sine trette ben

Og skriver litt. Et ord skal aldri dø,

Ditt eget navn.

*39 

TROMMER

Jeg hører trommer. Ta deg fri

Og hør når trommene kommer

Til Haukeli. På ski

Vil alle gå i kveld. Jeg legger meg

Og hører flaggermus.

Nå har de våknet opp. Ja vel.

Det er vår igjen.

Trommer i et tre. Se opp,

En fløytetone i en furu. Takk.

I hele verden har vi trommer

Mellom folk, og øresus, og foss

Som trommer ned

Og reiser seg ved neste flom.

Et mektig tre av vann, fontene,

Søyler over alle hus. Jeg legger meg

Og hører regnet trommer.

Jeg er våken nå

Og hører noen banker på.

Det er visst nattens trommelek

Å vekke folk or drøm.

Jeg undrer meg, og hører

Tromming over alt.

Så sovner jeg.

LANDSKAP

I dette landskapet er jeg født,

Og jeg er våken til å se

Når våren kommer. Glade barn

Fortryller verden med sin dans.

Og en nysgjerrigper

Forteller om forlis og oljesøl.

En gassballong går opp.

Og solen stiger. Det er varmt

I vannet. Fisken koker i et kar,

Og snart så kommer gjestene.

Med huset kan vi ta imot og skape fest.

Et landskap ligner meg, og du har ditt.

En grad mot vest, så har vi Røst og Kabelvåg.

Landskapet i nord er drøm og fantasi, og eventyr. 

*40 

NATT

Har du sett en nattergal? -

Jentene sier, det er stjerner på tur.

Og snart er påsken her,

Og gåsunger, og tyttebær

I natten som beveger seg

Som båt i vannet.

Var det varmt, så tok jeg klærne av,

Og dyna var så myk

Som skyer. Nesten ingen ord

Som stråler her.

Hvert ansikt er et speil.

Og vi kan se oss selv en dag.

TOG

Jernbanen har mange spor,

Og tog som kommer

Gjennom en tunell.

Så merkelig, de kommer med et tuut,

Så er det kveld,

Og alle går til ro.

Og noen ganger går et tog

Forbi, og ingen stiger av

I fart. Det suser ganske fort av sted

Til neste holdeplass.

Forsinkelser, det hører med,

Og elgen speider, ulven

Aner noe skjer. Og langsomt

Går toget videre.

Fortell en olding: toget kommer

Med sin brystning,

Og troner over alle fjell.

Fra vindusruta kan vi se.

Høyde over havet, og en avstigning

For dem som skal til Dombås.

Og videre, og videre - til alle sover

Inn til Bodø, og toget vaskes rent.

KUNSTPOESI, FEBERDIKT av Sigve Lauvaas *Side 21-30 (Bok 8-2010)

Munch-ill

Side 21-30

VÅR

Det er vår i Sevilla. Unge trekker ut

Som fugler. Blomster dirrer i en kjølig luft

Som kommer inn.

I fengslet er flere ganger strødd med lys,

Og noen lufter seg, og hunder gjør.

Det glimter perler på en frukt, og lauvet lukter vår.

Og jorden våkner fra sitt vinterhi.

Glem sorg og ve, og led meg fram til kjærlighet

Og eventyr.

Det strutter frem av blomst og lyng, og graset gror.

Igjennom fengselsmur og port

Skal våren strømme inn.

Og utenfor er barna håpets barn med lette klær.

Og solen kysser deres hår,

Og pynter deres sko med gull.

Vår evig grønne vår.

VINDUET

Vinduet er tatt fra meg, rommet er delt.

Snart har jeg bare en seng

Og en rullestol.

Vinduet er trukket for. Solen er for skarp.

Jeg kan ikke se hva de andre ser

Som sitter og ser.

Jeg er forlatt, og trenger lys.

Mitt eneste håp er en paraply

Som kan skjule meg litt, når tiden flyr,

Og jeg sitter igjen med en gammel bok.

Vinduet holder mitt øye for narr.

Jeg ser ikke mer enn jeg må.

Nå hører jeg romling av flyttelass.

Og snart skal pianoet gå. Det har hjul.

Og jeg følger vel med?

*22 

HÅND

Dikt meg en hånd å holde i.

Jeg leser ditt navn.

Dine øyne er vare som fuglen min,

Og munnen er kjærlighet.

Hold meg om livet, fast som før,

Tidlig og sent, min venn.

Du er det tapte gullet mitt

Som nå er kommet igjen.

Ta min hånd til den siste bro.

Vær min søster i nød.

Legg så lakenet rundt min kropp,

Som Jakob i herlighet.

MENNESKET

Mennesket er seg selv nok.

Det er et hellig bilde

At blikket skal være vendt mot øst.

Velsignet lys som gir oss håp og trøst,

Og liv i overflod.

Det er vår sang, og drøm,

At vi må se ditt ansikt, Gud,

I evighet.

Om reisen min blir lang, så er ditt bilde over meg

Hver dag som sol og stjernedryss.

Og aldri skal jeg skifte spor

Før jeg kan våkne opp med prakt

Som et ikon

I Nøkkelgaten 5.

ROM LEDIG

Her er plass for en eller to, eller tre. Og utsikt,

Og velsignet lys, og evig snø, og utedo.

Her er rom for folk som har andre krav, og som tenker

På ømhet - og livskvalitet, og trenger et sted å bo.

Her er plass for enslige som søker stillhet, og hvile

For sin sjel, og englevakt, og visdomsord. 

*23

VERDENS ENDE

Himmelen er verdens ende.

Vi klynger oss om livets tre med fløytespill.

Og fuglene forvinner. Alene går vi hver vår vei,

Og gleder oss til sommeren,

Og blomstene, og lauv, og lyng i hei.

Vi eksisterer hver for oss, og kjenner glede

Ved å høre til. Igjennom alt er livet delt.

En fot på jord, og en i Paradis,

Gjør ingen forskjell på vårt liv.

Vi gleder oss til vår igjen, og fuglesang.

Og verdens ende grenser til et hav.

Vi følger spor, men gruer litt for alt som følger med

Vår grav. Et enslig tre skal spire opp,

Og greinene skal dekke alt vi ser.

Bak alle fjell og alle hav er verdens ende i en Stopp

For hurtigtog og vandrere fra alle land.

Kom til mitt bål, og syng med oss, før toget går

Det er en glede - å være født i dag

Og kunne se et spindelvev av lys, en stjerne

Over byen vår. Og tiden roper bjørnen fram.

Vi seiler med vårt liv mot verdens ende.

DØDE BEIN

Hvorledes kan døde tale?

Det er en trolldom. Et speil har åpnet seg

For mer enn kunst.

De døde bein er kommet til

Som skrift i stein.

Et navn med ånd har åpnet veien frem,

Så vi kan gå i samme spor,

I håp og tro og kjærlighet til han som vant.

Elendig er vår makt. Vårt hjerte holder ikke ut

Med sverd og slag, og griske element,

Som stormer på vår vei.

De døde roper i sin nød, og noen våkner opp

Og kviskrer til mitt kledebånd: La sløyfen stå igjen.

*24

USYNLIG

Synlig eller usynlig.

Mitt ansikt kommer ikke frem i lys.

Og dører som åpner, lukker seg

Som blomst, og muslingskall.

Jeg skjelver titt som lauv i vind,

Og strekker mine nakne bein.

Men ingen ser at jeg er jeg,

Som Salomo.

Jeg hadde tenkt en gavmild hånd.

Og noen banket på min dør.

Usynlig kom en engel inn

Og gav meg brød.

Et ord er nok for den som ser,

Men jeg er blind og trenger lys.

Den ånd som fyller hjertet vårt med kjærlighet,

Så jeg kan se, er bror og venn.

Usynlig kom jeg til din port.

Nå er jeg synlig, som et speil, et barn.

Og du er kraften, ordet som gir liv.

Hver dag er skjenket oss av Gud

HJELPELØS

Hjelpeløs som gras og strå går jeg,

En vandrer mellom høye fjell.

Ta vel imot mitt nye kvad. Bli med i kor.

Syng lyset frem.

Og stillheten er bror til alt. En venn,

En skattet kilde, soloppgang.

Det løfte har jeg fått: et håp om fred

Når alle bølger stilner av

Og båten er på land.  

Men i vårt liv er vi et lite strå. Og tiden

Klippes bit for bit, til alt er slutt,

Og myke toner kranser om mitt hav,

Og jeg er prins, så hjelpeløs -

Som ingen ville kjenne ved.

*25

GLORIE

Glorien over et menneske

Sprenger tidens boble

Og renner ned langs ryggen

Til en sjø av liv.

Og lyset kysser evighet

I våre rom.

Og ansiktet får speil av Gud,

Så vi kan se et spor

Av morgensol.

Glorien er gjennomskinnlig lys

Som vitner om uforstyrret kjærlighet,

En hellig atmosfære

Som sprenger tid og rom.

FJELL

Her er mørke og knugende fjell over alt.

Selv på veiene roper et fjell.

Om et håp eller to brister i fødselskamp,

Er fjellet det faste tårn.

Og fjellets vekt er som natt og dag,

Et rungende hei, hurra. En mast for jorden

Som seiler oss, en fryd for det evige øye

Som varmer min sjel, en varde

Som strekker sin mektige kropp

Mot stjerner og evighet.

VOKSER

Vi vokser som skogen, vi vokser i håpet,

Og bryter jorden.

Vi spirer som våren, som løvetann,

Og lyser bak gjerder og hus.

Vi lever og vokser med vær og vind

Og strekker vårt tilmålte strå.

Vi vokser. Du hører det vokser i oss,

Som barn i et hellig håp.

*26

ARV

Det vi er, kan ikke måles. Arv er uendelig,

Som hav og himmel.

Vi lytter til historien i vei og lyng.

Vårt hus er arvegods fra 1849.

Se etter år i skap og bord, og stol og vev.

Tell alderen, og se hvor arven fødes,

Hvor solen gjemmer sine blomsterfrø,

Og kysser ørkenjord i Israel.

Sangen føder nye sanger. Musikken speiler

Den som gir. Alt vi eier har vi lånt.

Håpet bærer kropp og sjel igjennom tidens tann.

Arven har vi sammen. - Vi er søsken her.

Og Ordet lyser som en port til Lykkeland.

ORD

Igjennom ordene er veier,

Og sjeldne ord blir fylt med lys.

Våre siste ord har glorie,

Som fra et nyfødt barn.

Ord er vakre, som porselen og silke.

La oss pleie ordene, og gi dem navn

Som lyser for vårt øye.

La oss gjenskape ord som faller ut

Og gi dem ånd og sjel.

Ordene har rom med speil, og dør

Som åpner seg som blomster, hjerter, skjell,

Og fyller livet vårt med sang.

På veien vår er ordene som brød og vann.

Ord har liv - som gir seg selv,

En tunge som kan mange språk,

Et vindu ut til fjerne land, og stjernedryss,

Og kyss fra englemunn. -

Så vakkert som et barn er ordet

Kjærlighet.

*27

KJÆRLIGHET

Kjærlighet skaper, trøster, bærer, åpner dører,

Fyller hele jorden, favner alle

Med liv og lys og ånd.

Dette ordet er et under, som et barn.

Jeg fyller hjertet mitt med ordet fra din munn,

Og pleier sjelen med visdom.

BARN

Vi er ennå barn av tiden. Vi higer,

Og hører våren. Vårt blikk møter en sol.

Verden forandrer seg i oss.

Det indre teller, og taper. Likevel har vi noe å gi.

Lyset i meg går videre, og øker i styrke

Jo nærmere vi er kilden.

Vi er en gåtefull øy, en planet, en hånd

Som tar imot. Vårt hjerte bærer evigheten i seg,

Og setter spor som stiklinger og frø.

HÅP

Mens vi går i natten øver vi,

Og legger øret til en melodi om ømhet,

Dype strenger fra en annen brønn.

Hver har sine lepper, og vi øver

Sterkere mot målet. Vi skal gjenskape

En annen tid med håp.

Hånden bærer lyset dypt som hjertet,

Og vi favner den vi elsker her på jord

Med kjærlighet, og diamant.

Vi øver hele livet å fortjene denne ene

Som er utvalgt, dette lys og speil og øre,

Som en venn for tid og evighet. -

Og sovner inn når natten kommer:

Din i gull, i engleklær.

*28

HORISONT

Se det ene lys, se langt,

Se bak fjell og horisont,

Se en evig teppeblomst med gledesbud,

Et ord av jordisk energi -

Som kommer inn i rommet med sitt språk.

Se klokkelyng, og maur på vei,

Se kunstverk over alle hav,

En stjerne som vil møte oss med kyss og smil,

Bak kikegrind, i evighet.

Se horisont bak horisont, som bølger

Mot Helgeland, min barndoms paradis.

Der øver vi til siste akt

Og følger toget inn til siste holdeplass,

Og går i land.

LANG VEI

Utålmodig står jeg tilbake,

Og hører brusen av en elv.

Den kraften åpner dører, sender lys

Og kranser veien vår

Til et gammelt gravkapell.

Og tiden går. Vi følger med i nye spor

Som svarer til det lys vi får

Fra himmelrosen, stor og ren.

Vår ømhets lampe stråler ned,

Og gir vårt hjerte lys på veien frem.

Og vannet bærer verden frem, som far og sønn,

Og tid og rom, som jorden i en støpeskje.

Vi går med faste steg mot nord,

Og fyller hjertens vei med sang,

Til barnet sovner i en drøm,

På vei til stjernen over Betlehem.

Hvileløse tanker speider. Øyet skimter land.

Mørket i meg stuper som stein til jord.

Ånden fyller rom og vegger til jeg ser,

Bak alt – en utstrakt hånd: Guds kjærlighet.

*29

DØV

Ikke høre, ikke se.

Tenke villig

Frem i natten.

Munken øver på et bedeslag,

Og strofer i en bok.

Regn skumringen for din,

Som gjennomtrenger alt,

Som gråt og latter,

Og april,

Min aller første fødselsdag.

Mot lyset, solnedgang,

Og intet mer

Som tiner frost og is.

En bølge gjennom år og dag

Blir horisont,

Som lyset ifra Sinai, -

En liten flik av tid

Som renner ut.

NATTEN

Natten er så lang. Atlanterhav

Forblir min vuggesang.

Mitt drømmemål i nord -

Er høydene på Helgeland

I søskendans.

Lanterner lyser frem -

Og skjelver litt i bølgedis,

Før solnedgang og horisont

I klokkeklang

Til Petter Dass Trompet.

Jeg skjelver ved et bål,

Og natten åpner seg i lys.

En engel spiller fiolin, -

Og sølv og gull glir over alle tak,

Og himmelen blir min.

*30

STEINHUGGER

Steinhuggere går løs på tiden.

Bautaen blir veltet bort.

Åpne tanker spirer, og honningsøte kvad

Blir søt musikk.

De hugger for en annen tid.

Snart brytes alle bein i jordens natt,

Og regnet pisker ned. -

En foss er kraft.

Som skalden bygger språket

Øver fossen med sin streng,

Og spiller fiolin.

Men steinhoggere får aldri nok,

Og dør det.

VÅREN

Solen kommer inn vinduet

Med kyss av vår,

Og rekker deg sin hånd.

Med sitt ømme språk

Forvandler vårens pust ditt hjerte.

Og du blir en prins, prinsesse,

Eller bare dronning i en eng

Av blå fioler, og forglemmegei.

Så ligger dagen åpen

Og speiler seg i vær og vind.

Og den du elsker bærer blomster,

Og frukt og bær - i kjolen sin.

Og solen varmer dine tanker,

Og holder hånden sin i din,

Som tegn på kjærlighet.

Våren kommer varsomt

Og stirrer på ditt øye til du våkner,

Og kysser deg som venn og bror.

- Min elskede på denne jord

Har gitt meg alt i dag, -

Og jeg er rik.