NÆR
Livet
vårt er svimlende nær
En
katastrofe.
I
trafikken har vi regler.
Vi
holder oss oppdatert,
Så
vi vet når stormen kommer.
Jordskjelv
har vi ikke mye av,
Men
alle som kjører, eller går på veien,
Er
nær en ulykke.
Det
er bare sekunder som skiller oss
Fra
døden.
Et
hjerte som banker vil ta slutt,
Som
en klokke, en vaskemaskin.
Men,
når barnet kommer
Går
flagget til topps.
Vi
stempler inn til en ny verden,
Og stempler
ut ved endestasjonen.
Vi
blir forlatt, men jager
Mot
Jerusalem.
VI
LEVER
Vi
staver oss frem.
Vi
lever med ord og varme hender.
En
oppvaskkost til det daglige.
Renselse,
terapi for kropp og sjel.
Vi
fyller verden med vår ånd,
Og
legger stein på stein til et kloster
For
de hellige.
Vi
er budbærere. Og hviler
I
sannhetens nåde.
Hver
dag drikker vi av Herrens beger
Og
synger Herrens pris.
Vi
ser og hører navnet til den ene,
Som
gir oss kraft og lys.
I
oss selv er vi forlatt, uten håp.
Men
ordet gir evig liv.
LUFT
Det
sniker seg inn dårlig luft.
En
dag folder bladene seg
Og
åpner vårens hus.
Et
svalepar er kommet,
En
linerle på tur.
De
bygger reir og sanker strå.
Jeg
vinker til et ekorn.
Kong
elg går rett forbi.
Majesteten
er kronet, og passer på.
Sommerens
hus gir varme
Til
frosne vinterbarn.
I
nord er solen ute både natt og dag.
Luften
er søt,
Som
i en jordbæråker. Og eplene
Henger
på stilker til september.
Jeg
går omkring og ser alt som gror.
Best
å være alene i dette rommet
Som
skjuler sølv og gull.
Det
nikker folk i tunet.
De
minnes Gamlelandet. Et eventyr
Å
spole filmen tilbake.
STERNER
Telle
stjerner, telle
Alle
vi elsker fra en til ti.
Synge
litt som fuglene.
Vise
at vi er til.
Telle
gode dager, venner,
Som
fortsatt ringer.
Noen
skriver brev.
Jeg
teller penger til et offer.
Gå
ut av huset
Og
svøm i det blå.
Tell
blomster mellom alt
Som
skygger for solen.
Vi
griper hånden
Som
fører barnet frem.
Vi
vokser uten penger og ære.
Vår
rikdom er hellig visdom.
TILGJENGELIG
Presten
er tilgjengelig
I
kontortiden.
Øynene
trenger hvile.
Presten
kjenner navnet,
Og
har det som utgangspunkt
For
sin preken.
De gamle
kirkene
Er
bedøvet av statens lover.
Presten
kan dele brød og vin.
Når
alarmen går
Er
alle tilgjengelig for oppbrudd.
Vi
har livet på lån.
LÆRE
Vi
lærer å se,
Og
vi lærer å lytte.
Kroppen
tar til seg næring,
Og
vi blir sterke menn og kvinner.
Overalt
lærer vi et språk
Som
vi tar med oss i sekken.
Det
er som et tikkende hjerte
Som
forteller dag og tid.
Vi
lærer å bevege oss
Og
finner frem i terrenget.
Med
lyset som venn
Kan
vi ta bilder
Så
lenge vi lever.
VIDERE
Livet
går videre.
Solen
skinner, og kommer igjen.
Vinden
seiler, båter kruser bølgene.
Havets mange strømmer, fra tidenes morgen,
Knytter
verden sammen.
Fjellvind,
fønvind,
Et
lett drag før natten.
Jeg
hviler i le for vinden.
Sekken ligge ved siden,
Og
jeg har ingenting å frykte.
Åpen
himmel, og engler over alt.
Jeg
sover mens bølgene slår.
Kvitring
på morgenkvisten
Blir
en ny sang.
Månen
renner bort,
Og
solen kommer kraftig.
Våren
smiler til oss.
BARN
Barn
ser på stjerner
Og
undrer seg. De ser på blomster,
Og
vet ikke hva de skal si.
Livet
er en gåte, og barnet vet det.
De
svømmer i rommet,
Omgitt
av lys og varme.
De
går etter toner, melodier,
Musikk
fra en ukjent brønn.
De
speider langs veiene, og sanser
Mer
enn voksne.
Barn
er født inn i underet, kraften
Som
regjerer.
De
har et hjerte for livet.
TIDENS
TALE
Hver
fødsel har en klokke
Som
tikker tiden frem.
Den
taler liv og himmel
For
den som vender hjem.
Og
øyeblikket sender en lampe over jord,
Og
tidens mange strømmer
Forteller
hvor vi bor.
Hvert
barn er selv en gåte
Som
tiden vil gi svar.
Det
gløder opp en tanke:
Hvem styrer natt og dag?
Stjernene
i rommet, måne og sol,
Planeter
går i sirkel,
Og
jeg har fått en bror.
En søster står ved speilet
Og
ser sitt vakre hår.
Jeg
hører tiden tale om evighet og år.
Vi
drysses ned som stjerner
Og
frø fra mange land.
Vi
vokser og vi eldes
Som
gras på blomstereng.
Når høsten kommer samles
De
aks som blir til brød.
Og
tiden følger med oss
Fra
skapelse til død.
LANGSOMT
Tiden
går langsomt forbi min dør.
Og
jeg blir sløv.
Jeg
sovner fra alt og alle.
Tiden
flyr som en vind mot sør
Min
sjel går i dvale.
Jeg
lever i rommet og holder meg fast.
Tiden
river og sliter.
Snart
må jeg gi opp. Mitt liv er mitt verk.
Lønnen
er på andre siden.
BOLIG
Jorden
er min bolig,
Marken
er min seng.
Fra
fjellet, høyt der oppe,
Ser
vi alt som rører seg.
Jeg
sitter i min hage
Og
deler brød og vin.
Og
gatelykten skinner,
Men
jeg vil ikke inn.
Her
er så godt om våren
Med
fuglesang og lys.
Jeg
sitter under stjerner
Og
tenker på vår Gud.
Og
pæretreet blomstrer.
Nå
er det sommertid.
Velsignet
bror og søster
Som
passer hus og grind.
Jordens
ansikt skifter.
Snart
er det høst igjen,
Og
vinteren vil komme
Med
fred i myr og eng.
Se,
lyset følger barnet
Mot
høyden i en vind.
Snart
skal vi arve jorden
Bak
perleporten din.
Snart
vil vi høre lyden
Av
englesang, musikk.
Og
jubelen skal stige
Fra
hjertebarnet ditt.
 |
| K.Kielland-Ill. |
Del 6
EN
DAG
En
dag har jeg gått mange mil
Over
hei, over fjell.
Jeg
har gått over grind
Til
et eventyrslott,
Der
jeg lekte som barn.
Jeg
ble narret av været
Og
fryktet min død.
Over
jorden var stjerner og måne.
Og
kulden var sterk som en okse, en hest,
Og
jeg frøs som en nysprunget rose.
En
dag var jeg borte ved tjernet et sted
Og
voktet trollet som svømte.
Jeg
løftet det opp, som en fisk, en mus,
Og
lekte som katten med dyret.
Så
syklet jeg. Og boms var det slutt.
Jeg
våknet på sykehuset.
En
uke var gått, og en uke til,
Så
var der et håp, en redning.
Min
skaper, min bror løftet barnet opp.
At
jeg lever, - det er et mirakel.
En
dag lå jeg ved bryggekanten
Og
speidet fisken i vannet.
Så
hev jeg snøret, og fisken bet på.
Så
mistet jeg fisken, kroken, og alt.
Hjelpeløs
ble jeg selv et offer.
Jeg
gikk under. Og sjøen var kald.
Jeg
tryglet og bad, og strevde i nød.
Men,
min time var ennå ikke kommet.
En
slektning fikk dratt meg opp.
Visdom
er ordet. Og ordet er gull.
Hans
kraft vekker døde or graven.
Gjennom
lys og mørke går en edel vei.
I himmelen
er min evige bolig.
BARNET
Døden
har en brodd vi knapt kan tenke.
Barnet
fødes for å takke Gud.
Forsvarsløse
er alle små i verden.
Før
barnet ser, er fremtiden så lys.
Men
noen vet å diskutere fødsel.
De
sier å ta liv er ikke galt.
En
kvinne må bestemme selv om barnet.
Det
er jo hennes kropp som har betalt.
Men
liv er liv. De minste er de største.
Gi
barnet vern. Det tjener alle på.
Snart
kommer barnet, og det kjenner kulde.
Barnet
blir et nummer i det blå.
Et stikk, og barnet deles av på midten.
Klinikkens lege haler i en del.
Fosteret er fjernet. Moren døser.
Nå er det gjort, og ingen skriker mer.
Velsignet hvert et barn som lever.
La alle barn på jorden få et navn.
Ta imot det lille barn med varme,
Og Himmelen vil knytte deg en krans.
La barnet få den næring som det trenger.
Som treet skal det vokse og bli stort.
Med lys og kraft skal barnet snart få vinger
Og løftes opp til livets Perleport.
TAKK
Jeg takker Gud for hver dag,
For helse, fred og venner.
Og slekten rundt meg får grønne blad.
Fremtidshåpet er i våre hender.
Det lyser blomster på hver en voll.
Og hvete kornet skal spire.
Jeg takker Herren som gav meg språk
Og kraft til å lese og skrive.
Fra hjerteroten, jeg takker Gud
For lys og glede i livet.
Din nåde speiler din kjærlighet.
Du voktet Moses i sivet.
TUNNEL
Jeg går inn i en tunnel
Hver morgen og hver kveld.
Jeg har en tunnel i mitt hus.
Jeg berger meg gjennom natten
Til det evige lys.
Jeg hører larmen fra trikk og bil,
Og fly som suser i luften.
Jeg kjenner frykt for pest og krig,
Og søker ordet som lyser.
Fra fjellets topp
Ser jeg verden rundt meg.
Her er veier, tunneler, over alt.
Jeg reflekterer over dagens språk,
At hver tunnel er en åre.
Det sprenges grenser. Hør folkets røst.
De mange knebler et foster.
De flytter grenser, så alt er lov.
Et liv blir fjernet - med latter.
De håner skaperen med sin øks.
Med brodden sprøyter de barnet.
De pumper olje i kvinnens kropp,
Og hun blir vasket og tørket.
Så går toget til siste stopp,
Og regnskapsåret er over.
Hver kvinne, mann, må svare Gud
Når barnet gråter eller sover.
Den døde kropp er stille nå.
Sjelen har forlatt sitt tempel.
Barnet får synge i himmelen blå,
Sammen med engler og slekten.
DIKT
Løs meg et dikt
Fra min innerste tavle.
Gi meg ord
Så jeg kan se – og male.
Gi meg ånden som åpner døren
Til rommet i rommet.
Der sover barnet.
Og hagen er vakker,
Og jorden er ren.
Skogen forteller om livet.
Årene ruller med tusen bein.
Millioner stjerner lyser.
Her stuper fuglen,
Og fisken svømmer mot strømmen.
Gi meg et dikt,
Og velsign mine små.
Ta hatten av for de vise.
Snakk liv i de døde bein i dalen.
Så finnes et håp,
Og vi samler vårt gull.
Ånden skal male navnet som lyser.
ORDENE
Ordene om byen
Som ble til et krater,
En ørken av lav og aske.
Ordene som forløste kjærlighet
Til en fremtid med håp.
Ordene gav favntak
Og åpnet dører.
Ordene lyser meg over fjellet,
De lyser over oss nå
Og brenner aldri ut.
Ordene er spor av himmel
På vår nakne jord.
Imellom oss er ordene blomster
Som aldri visner.
TAL
Tal, så noen våkner.
Lyset fortrenger mørket.
Vannet gir vokster og liv.
Vår lengsel etter det evige
Smiler i alt som er skapt.
Vi føler himmel
I et åndelig perspektiv.
Den som har blikket rettet oppover,
Vil se stjerner som blinker.
Flukt fra virkeligheten
Gir ingen mening.
Tal kjærlighet, så vil visdommen slå rot.
Og ordene vil strømme på
Som vannet i en foss,
Musikken i de evige fjell og skoger.
BLOMSTER
Vårt øye møter en blomsterstilk,
Barnet møter Gud.
Det mektige griper det lille
Og løfter det som krystall og egg
Mot et utsiktspunkt.
Her er verden. Blomsten er mitt øye.
Vi ser det vakre, og har en drøm
Om en gang å få eie
Denne blomsten - som tegn på kjærlighet
Og liv i overflod.
Dikt meg en blomst som er synsk,
Fortell meg veien over fjellet.
Gi meg en blåne, en fjern horisont
Som fører meg til verdens ende.
La blomstene fortelle.
JEG LEVER
Jeg har vært munk
Med egen adresse,
Skrevet bøker til slekten
Som ikke leser.
Jeg har våket over arven
Som en gang må deles.
Snart er det slutt.
Men jeg vet at jeg lever.
Å gi, er en vanskelig prosess.
Å ta imot er lettere.
Alt vi opplever langs denne veien,
Er å gi og få.
Men uten at vi har fått noe,
Kan vi heller ikke gi.
Dette mønsteret i veven er rett og rangt.
Vi mottar lys, og må speile dette tilbake,
Så jorden kan gå rundt.
Jeg elsker musikk,
Men det må være musikk til mitt hjerte.
Jeg elsker høye fjell,
Men jeg klarer aldri å gå dit.
Mitt øye begjærer det umulige,
Men jeg vet jeg er på sporet av sannheten
Som holder meg våken
Og gir evig liv og fred.
ROM
I alle byer er mange folk.
De er omgitt av bilder,
Og er selv en brikke i spillet.
Hva vi gjør er terningkast, valg,
Renovering, nye farger i rommet.
Vi legger oss flat for å mestre,
Og samler kunnskap,
Og bygger vårt spindelvev til kvelden.
Da er vi oppbrukt og trenger hvile
I et lettere rom med utsikt
Til tidevann og levende blomster.
ROM 2
Veggene er tynne, huden er skjør,
Slektningene er mange i nord og sør.
Byfolk, bygdefolk, rastløse gryn
Har møteplass og kino,
Og elsker eventyr.
Jeg møter noen under et epletre,
Pæretre, plommer og kirsebær.
Det bugner i hager, på torg, overalt.
Vi lever så flott. Det er ganske forgalt.
Og husene er fulle av møbler og gull.
Vi begjærer, og samler,
Og elsker ull.
Om vinteren er lang og frosten er sterk,
Så mister vi ikke motet.
Vi bygger en ark.
Og her er plass til alle, liten og stor.
Vi bygger til det regner,
Og vi må gå om bord.
VI REISER
Gulvet er vasket, skapet er reint.
Vinduene skinner, og døren er låst.
Men fra den ene veggen hører jeg en tikkende lyd.
Vegguret våker og passer på.
Det er som drøm å reise
Fra Mørkdalen min.
Det er så vondt å vite at huset er igjen
Med hageflekk og epletrær,
Som snart vil blomstre.
Døden kommer sakte for den som tror.
Jeg var en gang arving, og manglet ingenting.
Som gammel er jeg ribbet
Og kjenner at det svir.
Jeg har bodd så avsides, uten far og mor.
Nå er jeg gammel, og forvist
Til et sykehjem. Men passer ikke inn.
Jeg vil ikke reise nå.
ORD
Når ord ikke virker,
Har vi stengt universet ute.
Vi vandrer i gjemsel
For lyset i rommet.
Strømmer i livet buldrer som havet,
Strekker oss ut
Og vekker vår tanke.
Hjertet åpner seg
Som en dør mot ordet,
Og favner stillhetens hvite kor.
 |
| K. Kielland-Ill. |
